Et lite slott fra Sveriges stormaktstid

Lik en svensk saga eller et dikt – eierlisten fra slutten av 1300-tallet og frem til i dag består først av allmenne navn med adelstillegg. Fra 1500-tallet finner man hovedsakelig adelige slektsnavn som Ulfstand, Cruus, Hästhufvud, Schild, von Post, Brahe, Bankow, Rosenstierna, Wrangel og Koskull, med sine våpenskjold og mottoer. Gjennom arv, giftermål, slektskap eller oppkjøp går godset fra slekt til slekt. I 1826 ser det ut til å få en brå slutt. Men det gjør det likevel ikke. For bak Vattholma Bruks Interessenter, senere Aktiebolag, står det en rekke adelsslekter som beholder sine posisjoner i ytterligere trekvart århundre. Så tar allmuen over. Dagens eier er en alminnelig person, om enn ikke helt vanlig.

Rune Petterssons karriere likner nemlig den eldre adelens. Han arvet en liten gård i området. Gjennom flid, fremsynthet og en og annen vellykket handel klarte han å opparbeide seg en betydelig jordeiendom som nå også omfatter Årby slott fra 1600-tallet, noen mil nordøst for Uppsala. Rune pleide å leke her da han var liten. Et par av skolevennene hans vokste opp på Årby. Det var her han røyket sin første sigarett, Pacific uten filter.

Ikke langt fra kirken med klokketårnet fra 1700-tallet ligger slottet på en høyde. Nedenfor søker en saueflokk ly i skyggen av et tre. Landskapet er landlig og idyllisk. Det gamle herskapshuset ble erstattet av det nåværende slottet rundt 1650. Byggherren var Jurgen Schild, en livlandsk feltmarskalk og adelsmann. Denne baltiske godseieren begynte trolig å renovere nordfløyen for å ha et sted å bo mens den nye hovedbygningen ble oppført. Fløyen står der den dag i dag, med den originale låsen og nøkkelen fra 1500-tallet.

Teglsteinene ble laget på gården. Leiren ble hentet fra andre steder. Bønder og husmenn under godset ble rekruttert som dagarbeidere til byggingen. En murermester med tegneferdigheter ledet arbeidet. Det er ikke kjent hvem murermesteren var. En billedhugger var ansvarlig for utsmykningen og muligens også for tegningene til hele huset. Han kan ha hett Jakob Blume, som er navnet til en av brødrene i et berømt steinhuggerdynasti som hadde innvandret fra Bremen noen tiår tidligere. Det forteller lokalhistoriker Ingvar Eriksson, som har skrevet Historien om Årby – en grundig bok om emnet.

Utskjæringene er begrenset til utsiden av inngangspartiets praktfulle sandsteinsportal. Minst like dekorativ, om enn mindre iøynefallende, er fasadens rekke av smidde løkker. I eldre tider ble dragere og bjelkelag forsterket med ankerjern som var festet til murverket. Løkkene forsegler stengene i murverket. De glatte slottsveggene i eggeskallfarge har rutete vinduer og hjørner i kjedet form med stein vendt på tvers med henholdsvis lang- og kortsidene vendt utover. Sokkelen er i granitt. Det lille, stramme slottet med valmtak, glatte murer og grå granittsokkel er på sett og vis selve symbolet på Sveriges stormaktstid, Vasa- og karolinertiden, slik vi ser det på et kobberstikk fra perioden av den uforlignelige Erik Dahlberg, tegner, arkitekt og greve, en tidlig klassereisende.

Gjennom århundrene har Årby fungert som herregård, slektsgård, kornmagasin, bolig for fattige husmenn og arbeidere, handelssted og mye mer. Godset har opplevd både storhetstid og det dypeste forfall, og har vært gjenstand for spekulasjon og gått ut av drift. Slottet har vært vanskjøttet og skogen har blitt avskoget. Men gården havnet til slutt i gode hender hos familien Båth-Johansson. Etter ektemannens bortgang på 1940-tallet var det Stina Båth alene som fikk ansvaret. Ny skog ble plantet og jorden ble dyrket opp. Riddersalen ble renovert, vinduene skiftet ut, loftsvinduene ble fjernet og taket ble tilbakeført til sin opprinnelige tilstand.

I dag forvalter Rune en rik kulturarv. Han gjør det med ære, men det gjenstår mye arbeid. Denne blide og vennlige godsherren bor fortsatt på gården sin, og han har tenkt å bli boende her. Han tar oss med på en omvisning gjennom slottet sitt. Fra inngangshallen fører en trapp oppover og en nedover under et mektig krysshvelv. Ovenpå er det en utleieleilighet og nedenunder en kjeller med mørke ganger; hit tør vi ikke å gå.

Det store ildstedet i riddersalen har en kappe av sandstein, antagelig hugget av Jakob Blume, som er nevnt ovenfor. Per i dag trenger det en reparasjon. Det sies at biter av sandstein har blitt brukket av i årenes løp og er brukt av husmenn og arbeidere til brynestein for å slipe økser og skjær. Hva skal man si? Desperate tider krever desperate tiltak. Slik Rune forteller historien, kan man vurdere å beholde ildstedet slik det er, nettopp som et vitnesbyrd over vanskeligere tider.

Forstuen er det første av en rekke rom som nå er pusset opp og kan brukes til bryllup, dåp, fester, sammenkomster, litterære arrangementer, kammerkonserter, yogakurs og mer. En dør fører ut i en liten, nyanlagt hage med en stram steinsetting. På veggene i forstuen slynger et fabelaktig ornamentalt maleri seg langs taket og nedover vindusnisjene. Sannsynligvis fra tidlig 1700-tall, ennå ikke rokokko, kanskje inspirert av arabesker fra Det nære østen. Det fortelles at noen i den nærmeste kretsen kjempet med kong Karl XII mot tyrkerne i ottomanske Bender i 1713, så hvem vet. Pigmentet kan være Falu-rødt, sier vår designer Per Fernholm. Siden 1500-tallet har rødfargen blitt produsert av slagg fra den verdensberømte kobbergruven i Falun. Fargen var svært populær på grunn av sine beskyttende egenskaper. Dessuten var den rimelig; vanlige folk som malte trehusene sine etterlignet de rikes røde mursteinsbygninger, på samme måte som engelsk rødt en gang ble en erstatning for mahogni.

Kapellet er et mindre rom til seremoniell bruk, med buede vegger og en vakker hvelvet himling. På den ene veggen henger et lite svart-hvitt trykk av det som ser ut til å være Nattverden av Lionardo da Vinci i dominikanerklosteret Santa Maria delle Grazie i Milano, men det kan like gjerne være av en ukjent mester. På 1960-tallet fikk Stina Båth lagt et gulv med håndlaget teglstein fra Finsta bruk, noe som understreker rommets karakter på en følsom måte. Nesten som i bønn lå en murer på knærne og la steinen forsiktig i et fletteverksmønster.

Under oppussingsprosessen ble alt revet ut, både senket himling, gips, plast, betong, hønsenetting, murpuss og all slags skrot. Rune og medhjelperne hans banket seg vei gjennom århundrer med bar stein og kalket veggene hvite. Hvite hvelv og dype nisjer kom til syne igjen. Gamle eikehimlinger ble avdekket. Rune fikk smidd om gamle hengsler til lysestaker. Vindusbenker i eik som har ligget der siden 1970-tallet ble skåret ut med motorsag. En bragd i seg selv.

Det gamle avtredet ble gjort om til spiskammer. Resten av kjøkkeninnredningen overlot Rune til Kvänum og vår designer Per Fernholm. Vår designer Per modellerte en veteran fra Real Classic-serien vår. Broby-døren er håndmalt på ask med kanter i massivt tre og en tradisjonell listeprofil, noe som er verdig et slottskjøkken med stor takhøyde og 1600-tallsstemning. Skapfargen Rain står godt mot gulvets store fliser i grå og rød kalkstein fra Kinnekulle. Vi får følelsen av rustikt og solid håndverk, som et fjernt ekko av den karolinske barokken. Til gjengjeld gir skapenes opphøyde sokkel med føtter og avrundede hjørner et lett og luftig inntrykk, som gjør at de løfter seg litt fra gulvet, som Per uttrykker det. Det samme gjør den ribbede nedre hyllen på arbeidsbordet vårt i eik. Bordplaten er av eik fra herregården. Knotten er Frö sammen med vårt nye, slanke håndtak Frö, begge i messing, i likhet med de tidløse Roma-kranene. Godsherren selv er mer enn fornøyd. – Det er jo tross alt Formel 1, på en måte, sier Rune.